Idet løperne kommer til den nest siste svingen, begynner musikkens kapppuls å slå fortere. Valget, og timingen, er perfekt: Darudes nå halvt eldgamle trancelåt « Sandstorm ». Men svært få av de 15 000 fremmøtte kan høre noe av det.
I stedet står fansen inne på Bislett stadion i Oslo på beina og jubler og brøler mens Norges superstjerne i langdistanseløping, Jakob Ingebrigtsen, desperat prøver å holde Timothy Cheruiyot fra Kenya unna på klimaks av hovedøvelsen: 1500 meter for menn.
Ingebrigtsen, som aner publikums desperasjon, graver dypt, og til slutt stuper han fremover, med beina fra bakken, for å komme seg foran rivalen sin til målstreken. Det blir et øyeblikks stillhet. Ingebrigtsens navn blinker opp på skjermen som vinneren. Stadionet rister av støyen.
Bislett-lekene, Norges årlige friidrettsfeiring, har vært et høydepunkt på landets sportskalender i over et halvt århundre. I lang tid var imidlertid hovedartistene importerte; én gang ga arrangørene en betydelig del av opptredensbudsjettet sitt til Usain Bolt for å overtale ham til å komme.
Nå kommer stjerneskuddene hjemmefra. Norge, med sin befolkning på bare 5,5 millioner og sin tradisjonelle tilknytning til idretter som foregår på ski eller skøyter, har plutselig blitt en helårsbastion for sportslig dyktighet.
I Paris håper Norge å se både Ingebrigtsen (fra Sandnes i sørvest) og hekkeløpsstjernen Karsten Warholm (født blant fjordene på vestkysten) vinne gull. Likevel, takket være en kombinasjon av penger, tid, omtanke og sannsynligvis litt flaks, er de bare to av juvelene i landets krone.
Norge har også fire av verdens beste fotballspillere – Premier League-stjernene Erling Haaland og Martin Ødegaard og Champions League-vinnerne Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen – i tillegg til ledende spillere innen tennis (Casper Ruud) og golf (Viktor Hovland).
De to sistnevnte er en del av laget landet sendte til OL i Paris, hvor Norge også har medaljehåp i så forskjellige idretter som håndball, strandvolleyball og de ulike skytegrenene. Landets mest dominerende sportsstjerne, Magnus Carlsen, ville sannsynligvis også vunnet gull hvis sjakk var en olympisk sport.
Det er en så ukjent stamtavle at Norge fortsatt synes den er blendende. «Det er noe vi snakker mye om», sa langdistanseløperen Karoline Bjerkeli Grovdal, en fire ganger olympisk utøver. Mest snakker de om hvordan det skjedde, og om de kan få det til å skje igjen.
Tid og penger
Tore Øvrebo, direktøren for Norges eliteidrettsprogram, har en lignelse for å forklare hvordan Norge oppnådde denne suksessen. Den foregår på vestkysten av Norge, involverer tre rekefiskende brødre og høres mistenkelig ut som norrøn folkeminne.
Hvert år, forklarte han, prøver disse brødrene å overgå hverandre for å lande den største fangsten. Den med de smarteste ideene eller den beste teknologien ville komme hjem med flest reker.
«På slutten av sesongen kommer de tilbake, deler kunnskapen sin og starter på nytt.» sa han. «Året etter ville kanskje en annen bror være nummer én. Så etter mange år er de langt foran resten av verden.»
Det er slik Norges toppidrettsprogrammer fungerer, sa han. «Hovedmålet vårt er å slå alle de menneskene der ute som ikke snakker norsk», sa han. «Det er mange av dem, og de har det travelt. Så vi samarbeider når vi kan, og vi konkurrerer når vi må. Det er et fint slagord, ikke sant?»
Det er det, men det er ikke bare et slagord. Dagen før Bislett-stevnet samlet hundrevis av landets trenere seg på Norges idrettshøyskole til en konferanse, og tok ivrig notater mens kolleger holdt presentasjoner om temaer som talentutvikling i håndball eller hvordan man engasjerer Generasjon Z-utøvere.
Denne typen gjensidig vekst startet på 1980-tallet, da Norge var i en sportslig krise, ifølge Matti Erik Goksøyr, professor i idrettshistorie ved skolen. Siden landet slet selv innen vintersport, samtidig som de planla å være vertskap for vinter-OL på Lillehammer i 1994, måtte landets eliteidrettsorganisasjoner handle.
Men den virkelige akseleratoren var penger. Omtrent samtidig opplevde Norge en oljeboom som skulle gjøre det til et av verdens rikeste land.
«Det føltes som om det var mer penger å få tak i», sa Goksoyr. Investeringer fra staten, fra næringslivet og fra lokalsamfunn betalte for «flere trenere, mer profesjonalitet, større støtteapparat for idrettsutøvere og bedre utstyr».
Men mer enn noe annet gjorde det det mulig for Norge å dra full nytte av sin posisjon som et sted, sa Øvrebo, der «legitimiteten til å drive med sport er høy». Når de fyller 25 år, har 93 prosent av nordmenn deltatt i en idrett, enten det er strandvolleyball eller langrenn. Landets velstand betyr at det ikke bare finnes idrettsanlegg, men også folk som kan sørge for trener og transport.
«De fleste familier har foreldre som jobber åtte timer om dagen», sa Ovrebo. «Det betyr at de kan bruke noen timer på å være sammen med barna sine, på å jobbe frivillig som trener. Hvis du jobber 16 timer om dagen for å overleve, har du ikke tid til det.»
Filosofien er å holde sportsmuligheter åpne for alle så lenge som mulig. «På elitenivå er ting veldig, veldig, veldig profesjonelt», sa Ovrebo. Men før det er fokuset på å beholde spillerne.
Han sa at det ikke anbefales å føre poengsummer før deltakerne er 13 år. Barn oppfordres til å fortsette med idrett uavhengig av evner.
«Store nasjoner handler om utvelgelse, å kvitte seg med folk», sa Ovrebo. Norge gir barn som er «sent utviklende, eller hvis foreldre ikke kunne støtte dem» tid til å finne sitt potensial, sa han.
«De fleste barn vil ikke bli internasjonale mestere, men de bør fortsatt føle at årene de har brukt innen idrett er en positiv ressurs», la han til.
Den kombinerte effekten er at Norge, til tross for sin relativt lille befolkning, slett ikke er lite når det gjelder sport. «Talentbassenget er enormt», sa Ovrebo.
Tilfeldige forbindelser
Warholm er en like god casestudie som noen av Norges suksesser. Når man ser ham nå – en olympisk gullmedaljevinner, en tre ganger verdensmester på 400 meter hekk – virker det som om han ble født for rampelyset.
Før løpet på Bislett, mens stadionet summet av forventning, lusket han forbi startblokkene i bane 7, klasket seg på lårene og pumpet brystet. Senere, til tross for et nederlag i fotofinishen mot Alison dos Santos fra Brasil, var han i godt humør og demonstrerte for et australsk TV-team at han faktisk kunne åpne en ølflaske med en krok på baksiden av piggene sine.
Detaljene i historien hans rettferdiggjør imidlertid Norges tilnærming. Warholm vokste opp i en liten landsby lengst vest i landet. Han tilskriver sin fremtredende rolle møtet med Leif Olav Alnes, en lett gråsprudlet, svært erfaren trener som hadde vurdert å pensjonere seg da Warholm kontaktet ham.
Alnes gikk ikke bare med på å fungere som rådgiver, men også med på å satse « all in ». Forholdet deres viste seg å være så fruktbart og fascinerende at de skulle spille sammen i sin egen «fluen på veggen»-dokumentar . «Hvis jeg ikke hadde møtt Leif», sa Warholm, «ville jeg ikke hatt noen verdensrekord.»
Når han ser over Norges idrettslandskap, ser han omtrent det samme bildet. Han er rask med å påpeke at til tross for alle systemene og seminarene og kunnskapsdelingen, er det mye «tilfeldigheter» i bakgrunnen til Norges beste og smarteste.
Ingebrigtsen er fra en løpefamilie, berømt før han i det hele tatt ble profesjonell takket være en annen dokumentarserie, «Team Ingebrigtsen», som beskrev farens forsøk på å trene ham og de eldre brødrene hans.
Serien var en suksess i Norge; familien gikk i oppløsning i fjor etter anklager fra Jakob og søsknene hans om at faren deres, Gjert, hadde brukt «fysisk vold og trusler som en del av oppveksten vår». Gjert Ingebrigtsen ble senere siktet for fysisk mishandling av et av barna sine, noe han benekter.
Så har vi Haaland – sønnen til Alf-Inge Haaland, en tidligere Premier League-stjerne – og Casper Ruud, hvis far, Christian, var profesjonell tennisspiller. «Alle leter etter formelen», sa Warholm. «Men vi må sørge for at disse mulighetene ikke avhenger av hvor du vokser opp eller hvem du møter.»
Ovrebo ser et annet bilde. Han vet at det alltid er noe av lynnedslaget ved historieskapende, rekordbrytende talent: en spesiell, uforutsigbar blanding av indre drivkraft og ytre påvirkning som setter en idrettsutøver på veien mot storhet. Likevel argumenterer han for at Norge har skapt de rette forholdene for tordenskrallet.
«Systemet er ikke grunnen til at idrettsutøvere er gode», sa han. «Men det finnes et miljø der mange vet de grunnleggende tingene man må gjøre for å utvikle idrettsutøvere. I en ideell verden bare oppstår talent. Det vi har gjort er å skape et miljø som tillater det.»
Rory Smith er en global sportskorrespondent, basert i Nord-England. Han skriver også nyhetsbrevet « On Soccer With Rory Smith ».
En versjon av denne artikkelen finnes i trykt format i del B, side 8 i New York-utgaven med overskriften: Nå utmerker Norge seg selv uten ski og skøyter. Bestill opptrykk | Dagens avis | Abonner
Referanser
Publisert i The New York Times - Av Rory Smith Fotografier av David B. Torch - Rapportering fra Oslo Norge 5. august 2024
Stamox® patentert rødbetekstraktpulver fra Norge
Studier viser at bruk av Stamox® 2–3 timer før trening kan øke utholdenhet og kraft, øke VO2 max, redusere tretthet, og musklene dine kan produsere opptil 15 % mer watt.
Stamox® er en naturlig supermat som kan senke blodtrykket, forbedre kognitiv funksjon, støtte hjerte- og tarmhelse, er betennelsesdempende og gir et naturlig energiboost.
Få et boost i dag på Stamox.com
