Det er også velkjent at tarmmikrobiotaen spiller en avgjørende rolle for menneskers helse. Tarmmikrobiotaen har stor betydning for reguleringen av stoffskiftet og immunsystemet. (Wang et al.) Når vi tenker over dette, forstår vi raskt hvor viktig en balansert sammensetning av tarmmikrobiotaen vår er. Når vi snakker om tarmmikrobiota, må vi kjenne til de indre og ytre faktorene som former de mikrobielle egenskapene våre. Særlig miljøfaktorer som kosthold, helsetilstand og livsstil har stor innflytelse på tarmmikrobiotaen. Det er kjent at endringer i kostholdet og kostholdets sammensetning raskt kan påvirke tarmbakterienes metabolske funksjon. (Wang et al.)

Dysbiose i tarmmikrobiotaen kjennetegnes ofte av redusert bakterierikdom og -mangfold, samt en forstyrret sammensetningsmessig balanse mellom kommensale og antatt patogene arter. Dysbiose er knyttet til enterobakterieavhengige lidelser som allergiske reaksjoner, depresjon, hypertensjon, diabetes mellitus og inflammatorisk tarmsykdom. (Wang et al.)

Rødbete (Beta vulgaris L.) er rik på fytokjemikalier som fiber, polyfenoler og betalainer. Det viktigste betalainet i rødbete er betanin, et betacyanin. Tarmmikrobiotaen produserer enzymer som ß-glukosidaser og glykosidhydrolaser, som kan omdanne fytokjemikalier til SCFA-er. Det har vist seg at inntak av rødbete regulerer metabolismen i tarmmikrobiotaen og produksjonen av SCFA-er. Ettersom særlig bakterier som Bifidobacterium og Bacteroides produserer de spesifikke enzymene som omdanner betalainer, kan responsen på rødbete avhenge av tarmens enterotype. (Ko et al.)

Enterotyper defineres av ulike klynger av menneskets tarmmikrobiota. De kategoriseres basert på nøkkelbakterier som Bifidobacterium, Faecalibacterium, Bacteroides og så videre. Nyere forskning tyder på at individer kan ha ulike metabolske responser på samme kosthold på grunn av ulike enterotyper. Dette viser igjen hvor viktig persontilpasset ernæring er, både hos friske personer og i terapeutiske sammenhenger. (Ko et al.)

Det er velkjent at tarmmikrobiotaen har stor innflytelse på kommunikasjonen mellom mage-tarmkanalen og sentralnervesystemet gjennom biokjemiske metabolitter som serotonin, SCFA-er og tryptofan. Lavere nivåer av SCFA-er er observert hos personer med depresjon (Verma et al.). Eksisterende forskning tyder også på at tarmmikrobiotaen kan påvirke den hypotalamus-hypofyse-binyre-relaterte (HPA-)aksen. HPA-aksen koordinerer kroppens adaptive stressrespons, og nedsatt funksjon ser ut til å kunne føre til angst- og depressive lidelser, som ofte er forbundet med forhøyede nivåer av kortisol og inflammatoriske mediatorer (Simpson et al.).

De siste årene har flere studier undersøkt hvilken innvirkning rødbeter har på tarmmikrobiotaen.

Wang et al. undersøkte i 2022 endringer i tarmmikrobiotaen hos friske mennesker etter en 14-dagers periode med inntak av rødbeter. 18 friske deltakere (13 kvinner og 5 menn) ble rekruttert. To uker før studiestart ble deltakerne bedt om å unngå inntak av betalainholdige matvarer. I løpet av den 14 dager lange intervensjonsperioden inntok deltakerne 30 ml rødbetekonsentrat hver dag. Avføringsprøver ble samlet inn ved baseline (BL), etter 3 dager (D3) og etter 14 dager (D14). Antropometriske målinger ble utført ved det første besøket. Studien viste ingen signifikante endringer i alfa- og betadiversitet mellom BL-, D3- og D14-prøvene. Det ble imidlertid observert tydelige endringer i mengden av spesifikke taksa (for eksempel Romboutsia og Bacteroidales), samt en økning av A. muciniphila (som er omvendt assosiert med fedme, inflammasjon og metabolske forstyrrelser) og en reduksjon i populasjonen av B. fragilis (som potensielt kan være enterotoksigen og føre til inflammatorisk diaré).

De observerte også økt produksjon av totale SCFA-er, særlig (iso)smørsyre, i avføringen. Surono et al. undersøkte effekten av rødbeter på tarmmikrobiotaen hos indonesiske personer med prediabetes under vektnedgang. En randomisert, dobbeltblindet cross-over-studie ble gjennomført med 15 (6 menn og 9 kvinner) frivillige med prediabetes (fastende blodsukker på 100–125 mg/dL, tilfeldig målt blodsukker på 140–199 mg/dL og BMI på 25–27 kg/m2).

De fikk:

1.) 50 % taromel + 50 % hvetemel

2.) disse produktene + probiotikumet L. plantarum

3.) produktene fra 1.) tilsatt rødbeter i en periode på 2 uker, med 2 ukers utvaskingsperiode mellom behandlingene. Avførings- og blodprøver ble samlet inn før og etter de to uker lange intervensjonene for hver behandlingstype. Den totale studiedurasjonen var 14 uker.

Resultatene viste stor variasjon mellom individene i tarmmikrobiotaens respons. Til slutt kunne individene deles inn i de med en mer motstandsdyktig mikrobiota og de med en mikrobiota som var mer utsatt for ernæringsmessige endringer.

Ko et al. undersøkte effekten av rødbetepulver (RP) og betaninproduksjon basert på enterotype. Til dette brukte de en modell for gastrointestinal fordøyelse og fekal fermentering. For enterotypeanalysen rekrutterte de 30 friske koreanske deltakere (17 menn og 13 kvinner). De kunne dele deltakerne inn i undergrupper basert på dominerende enterotype:

Phocaeicola, Prevotella og Bifidobacterium. Avføring ble samlet inn fra én representativ person i hver undergruppe og fermentert med rødbetepulver eller betaninpigment. Effekten av RP og BP som prebiotika på tarmmikrobiotaen var avhengig av enterotypen til de tre utvalgte personene. Det ble kun påvist en signifikant endring i rikdommen av mikrobielle taksa i S3-Bifidobacterium-prøven. S3-Bifidobacterium-klyngen viste også en annen tendens i endringene i tarmmikrobiotaen sammenlignet med de andre prøvene.

Hver enterotype (med og uten RP-/BP-fermentering) viste ulik metabolsk aktivitet knyttet til SCFA-produksjon. Den største økningen i SCFA-produksjon ble funnet i S3-Bifidobacterium-prøven, mens S2-Prevotella-prøven viste en mindre endring i SCFA-er. Resultatene fra denne studien indikerer at RP og BP gir enterotypespesifikke responser i tarmmikrobiotaen og SCFA-produksjonen.

Adekolurejo et al. gjennomførte en studie av problemet med forstyrrelser i mikrobiotaen som følge av avvenning. 48 grisunger ble tilfeldig fordelt til én av fire dietter i 14 dager, etter en avvenningsperiode på 28 dager. Det var en basal kontrollfôring (con), én med 300 mg/kg sinkoksid (ZNO), og to ulike dietter som inneholdt rødbeter. RB2 og RB4 ble fremstilt ved å tilsette henholdsvis 2 (20 g/kg) og 4 % (40 g/kg) pulverisert hel rødbet til basisfôret.

Resultatene viste at rødbeter kan ha potensial til å modulere tarmmikrobiotaen hos avvente griser ved å øke artsrikdommen og fremme lipidmetabolismen.

Calvani et al. oppdaget gunstige effekter av inntak av rødbetejuice på tarmmikrobiotaen hos voksne med long covid. De inkluderte 25 deltakere i studien (15 fikk juice og 10 placebo). Etter to ukers tilskudd hadde deltakerne som inntok rødbetejuice, større mengder bakterier med velkjente gunstige effekter sammenlignet med placebogruppen.

Flere studier har undersøkt hvordan rødbeter påvirker tarmmikrobiotaen vår, og dermed helsen vår. Samlet sett kunne de ikke påvise betydelige endringer i alfa- og betadiversiteten. Det ble imidlertid oppdaget betydelige endringer i spesifikke taksa, samt økt produksjon av SCFA. Det ble også vist at menneskets mikrobiota kan deles inn i ulike enterotyper, som ser ut til å reagere mer eller mindre følsomt på inntak av rødbeter. Den største økningen i SCFA-produksjon etter inntak av rødbeter ble observert i Bifidobacterium-enterotypen, som så ut til å være den mest følsomme enterotypen for inntak av rødbeter. Dessverre har studiene flere begrensninger, ettersom de alle har få deltakere, og det kun ble observert kortsiktige resultater.

Studiene viste at inntak av rødbeter kan øke produksjonen av SCFA og gi en gunstig modulering av tarmmikrobiotaen. Begge deler kan føre til ulike helsefordeler og kan bidra til å forebygge inflammatoriske sykdommer som inflammatorisk tarmsykdom og irritabel tarm-syndrom, samt depresjon, diabetes mellitus og en rekke ulike metabolske lidelser. Videre forskning må undersøke langtidseffektene av rødbeter på tarmmikrobiotaen (særlig på ulike enterotyper) og de fysiologiske konsekvensene for tarmen og vertsorganismen.